Historie



Hamarøy har en spennende historie. Navnet kommer fra det oldnorske hom eller hamar som beskriver lår eller knehase på dyr, som formen på Hamarøyhalvøya ligner.

Stensland skole fra 1905, lærer Rogdeberg

Steinalderen

Hamarøy ble isfritt for ca 9600 år siden, men neppe bosatt før noen hundre år senere. De første sikre sporene etter bosetting er fra yngre steinalder (6000-2000 år siden), og er gjort på Finnøy, ved Skutvik og i Buvågområdet. Totalt er det mulig å påvise 17 steder med mulig steinalderbosetting. I tillegg er det gjort funn av gjenstander fra steinalderen på flere andre steder i kommunen.

Jernalderen

På bakgrunn av gravhauger og andre funn fra jernalderen er det mulig å fastslå at det fantes minst 28 gårder på Hamarøy i den tiden. De fleste av disse gravhaugene er funnet ved Sommersel, Brennvik, Ness og Finnøy, men det finnes gravhauger spredt rundt hele Hamarøy.

Middelalderen

Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde det på 1200-tallet en sysselmann som het Håkon Raud på Hamarøy. Det er noe usikkert hvor han bodde, men det antas at det var på en av datidas storgårder: Ness, Brennvik, Sommersel eller Finnøy. De gårdene som var bosatt på denne tida, i middelalderen, befant seg uten unntak langs kysten, de fleste av dem på ytre Hamarøy. Dette var nok også naturlig siden havet på den tida var "hovedveien" for ferdselen mellom de ulike stedene.
 

Levevei

Hva levde så folk av? Det som nesten helt fram til våre dager har vært det viktigste levebrødet for folk i området, er kombinasjonen jordbruk og fiske. Jordbruket var tidligere for det meste til "husbruk", mens fisket bidro til de inntektene folk trengte for å kjøpe inn det de ikke kunne produsere selv, og til å betale jordleie til kongen og kirka, som eide jorda.
 

Bosetting

Mønstret med fast bosetting i kyststrøkene vedvarte. Og avgjørende for dette var at områdene lå enkelt til for ferdselen, nærhet til viktige fiskefelt og gode jordbruksområder. Fast bosetting i Sagfjorden er ikke blitt registrert i det norske manntallet før etter år 1700. Området ble dog flittig benyttet av de svenske reinsamene til reindrift både før og etter den tid.
 
Store barneflokker førte imidlertid til oppdeling av gårdene. Stort sett all mark fra fjæresteinene til de høyeste toppene ble tatt i bruk, men likevel var det nødvendig for bøndene å ta del i fiske og fangst for å livberge seg.
 
Sesongarbeid som Lofotfiske og lokal klippfisktørking, var vanlig. Mange levde i trange kår og drømte om bedre tider og så ingen annen utvei enn utvandring. Amerikafeberen nådde Hamarøy i siste halvdel av 1800-tallet, og nesten 450 hamarøyværinger prøvde lykken i USA og Canada i perioden 1868-1930. Men samtidig hadde også Hamarøy en del innvandring sørfra. Særlig folk fra Gudbrandsdalen valgte å slå seg ned i Hamarøy, de fleste av dem i Skillvassbakk. Blant disse "innvandrerne" var Knut Hamsun, som sammen med resten av familien kom til Hamsund i 1862.
 

Den teknologiske utviklinga

Den teknologiske utviklinga fra midten av 1800-tallet og utover førte etter hvert til en sterk omlegging innenfor næringslivet i Hamarøy. Ny teknikk førte til arbeidsbesparende prosesser i landbruk som fiske.
 
Utviklinga krevde en økt spesialisering innenfor de ulike yrkene. "Fiskarbonden" forsvant og ble erstattet av mer spesialiserte grupper også innenfor primærnæringene. Det kom ei økt satsing på det "rene" jordbruket med en rekke bruksutbygginger utover 1960 - og 70-tallet.
 
Det kom etter hvert en del arbeidsplasser for kvinner, som tradisjonelt "bare" hadde vært regnet som hjemmeværende husmødre. De første var kanskje "telegrafen", men senere kom flere kvinnearbeidsplasser innenfor helsevesen, butikker, kontor og lignende.
 

Krigshistorie

Hamarøy var forskånet for direkte kamphandlinger under 2. verdenskrig.
 
Derimot ble de flere tusen krigsfangene i leirene ved Tømmernes utsatt for store lidelser. Området var strategisk viktig for tyskernes krigsmaskineri, og her lå enorme depot. Fortsatt vises spor etter blant annet Polarjernbanen.
 

Befolkningsutvikling

Selv om antallet arbeidsplasser økte, klarte Hamarøy ikke å holde tritt med befolkningøkninga, og fraflytting ble et årvisst fenomen. I etterkrigstida har folketallet gått jevnt nedover, og den sterkeste nedgangen har vært etter 1960. Dette skyldes nok, som ellers i samfunnet, stadig økende urbanisering.
 
Utviklingen i folketallet gikk til å begynne med ganske sakte, og først etter 1800 ble det "fart" i befolknings-økningen i Hamarøy, noe denne tabellen viser:
 
 

År 1567

 

530 personer *

 

År 1665

 

1000 personer *

 

År 1801

 

1413 personer

 

År 1901

 

3251 personer

 

År 2001

 

1932 personer

 

*)For 1567 og 1665 er folketallet beregnet etter antall husstander. For de øvrige er folketallet angitt etter folketellinger og statistikk (2001).

 



Sist oppdatert av Siv Reidun Sandnes den 18.aug.2010



Need help with chat?



Bakgrunn bunn
Gaupa
Eventyrlandet