Om Knut Hamsun

Knut Hamsun flyttet sammen med familien til Hamarøy og Hamsund i 1862 rundt sankthans. De kom flyttende fra Lom i Gudbrandsdalen. Reisen gikk over Dovre med hestekjerre og til fots. Fra Trondheim reiste de videre med dampbåten Ægir og sansynligvis til Grøtøy i Steigen, hvor de fikk båtskyss videre til Hamsund.

Vinteren 1868 begynte Knut på skolen, omgangsskole holdt hos en av naboene. Etterhvert ble det fastskolen på Uteid, da hadde han flyttet til Onkel Hans på prestegården. Tilsammen fikk han 252 dager skolegang, over 6 år. Høsten 1874 får han seg arbeid hos en av Saltens mektigste menn, Nicolai Anton Walsøe, handelsmann Tranøy, som driver en stor virksomhet basert på de rike sildefiskeriene. Han er diskenspringer, og i det knappe året på Tranøy får han nok god innsikt i livet på handelsstedet. Det heter seg at han ble forelsket i handelsmannens datter Laura, men som den upassende part han var ble han vist bort fra stedet. Om dette var grunnen, eller det faktum at silda sviktet, og Walsøe måtte rasjonalisere driften, vites ikke. Dog er vel den siste forklaringen den mest holdbare.

 

Etter 21 år ute i verden kommer Knut tilbake til Hamarøy på forsommeren året 1900. Han har rukket å bli en kjent og omstridt forfatter, og gitt ut tre bøker som fortsatt står som høydepunkter i europeisk litteratur, Sult (1890), Mysterier (1892) og Pan (1894). Han bor sammen med foreldrene i deres lille kårstue, men etter en tid flytter han inn i en jordgamme ved Hansbakk. Her bor han noen uker, mens han skriver Munken Vendt. I begynnelsen av juli drar han sørover.

 

Besøket på Hamarøy sommeren 1900 må ha gitt mersmak. I årene som kommer blir Hamsun stadig mer nordnorsk i sin diktning, med romanene Sværmere (1904), Benoni og Rosa (1908). Sommeren 1911 vender Knut Hamsun tilbake til Hamarøy, sammen med sin nye kone Marie.

 

De slo seg ned på gården Skogheim. Her ble han og familien boende i 6 år. Han hadde en drøm om å være bonde, men det var Marie som tok seg av gården, for Knut Hamsun måtte ha fred for å skrive, og den freden fant han best borte fra gården og ungene.

Hamsuns år på Skogheim er sterkt preget av det samme som hadde preget hans tidligere liv; rastløs flakking fra sted til sted. De 6 årene var en litterær fruktbar tid. Han skrev tre store romaner i denne tiden, dobbeltromanen Børn av tiden (1913), Segelfoss by (1915) og Markens grøde (1917)- romanen han fikk nobelprisen for i 1920.

 

I1917 forlot familien Hamarøy, og etablerte seg etter en tid på Nørholm, ved Grimstad, der han bodde fram til sin død i 1952.

 

 

 



    Sist oppdatert av Siv Reidun Sandnes den 25.mar.2013