Fakta om Hamarøy

Hamarøy kommune - samisk Hábmera suohkan - Nordland fylke, mellom Salten og Ofoten.

På tur i Hamarøy

Gjennom prosjektet På tur i Hamsuns rike er det skiltet og merket turstier i Hamarøy, samt laget turkort til disse turene og et knippe andre turstier som ikke er merket.

Nedenfor finner du en oversikt over turstier i Hamarøy som har turkort. Her finnes informasjon om startpunkt, lengde, nivå, p-plass og turens særegenheter.

Merkede turstier
Straumstien, Ness
Utaker – Olebu, Salen rundt
Kvitsandholla - Langnesosen, Tranøy
Kirkestien: Presteid - Hamsund
Litjvasstuva, Innhavet
Vetten, Oppeid
Vetten rundt, Oppeid
Veten, Innhavet
Gullskogheia
Storsvakollen

Turstier med kun turkort – ikke merket
Glimma rundt
Tortenåsen – Hatten/Kleppen
Ulvsvågskaret – Presteid
Skaftheia og Hamarøyskaftet
Stollo - rundtur
Landstrykerstien
Fikke - Straumhavn
Håkonhals - Mølnvatnet

Historie

Steinalderen
Hamarøy ble isfritt for ca 9600 år siden, men neppe bosatt før noen hundre år senere. De første sikre sporene etter bosetting er fra yngre steinalder (6000-2000 år siden), og er gjort på Finnøy, ved Skutvik og i Buvågområdet. Totalt er det mulig å påvise 17 steder med mulig steinalderbosetting. I tillegg er det gjort funn av gjenstander fra steinalderen på flere andre steder i kommunen.


Jernalderen
På bakgrunn av gravhauger og andre funn fra jernalderen er det mulig å fastslå at det fantes minst 28 gårder på Hamarøy i den tiden. De fleste av disse gravhaugene er funnet ved Sommersel, Brennvik, Ness og Finnøy, men det finnes gravhauger spredt rundt hele Hamarøy.
 

Middelalderen
Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde det på 1200-tallet en sysselmann som het Håkon Raud på Hamarøy. Det er noe usikkert hvor han bodde, men det antas at det var på en av datidas storgårder: Ness, Brennvik, Sommersel eller Finnøy. De gårdene som var bosatt på denne tida, i middelalderen, befant seg uten unntak langs kysten, de fleste av dem på ytre Hamarøy. Dette var nok også naturlig siden havet på den tida var "hovedveien" for ferdselen mellom de ulike stedene.


Levevei
Hva levde så folk av? Det som nesten helt fram til våre dager har vært det viktigste levebrødet for folk i området, er kombinasjonen jordbruk og fiske. Jordbruket var tidligere for det meste til "husbruk", mens fisket bidro til de inntektene folk trengte for å kjøpe inn det de ikke kunne produsere selv, og til å betale jordleie til kongen og kirka, som eide jorda.
 

Bosetting
Mønstret med fast bosetting i kyststrøkene vedvarte. Og avgjørende for dette var at områdene lå enkelt til for ferdselen, nærhet til viktige fiskefelt og gode jordbruksområder. Fast bosetting i Sagfjorden er ikke blitt registrert i det norske manntallet før etter år 1700. Området ble dog flittig benyttet av de svenske reinsamene til reindrift både før og etter den tid. Store barneflokker førte imidlertid til oppdeling av gårdene. Stort sett all mark fra fjæresteinene til de høyeste toppene ble tatt i bruk, men likevel var det nødvendig for bøndene å ta del i fiske og fangst for å livberge seg.
Sesongarbeid som Lofotfiske og lokal klippfisktørking, var vanlig. Mange levde i trange kår og drømte om bedre tider og så ingen annen utvei enn utvandring. Amerikafeberen nådde Hamarøy i siste halvdel av 1800-tallet, og nesten 450 hamarøyværinger prøvde lykken i USA og Canada i perioden 1868-1930. Men samtidig hadde også Hamarøy en del innvandring sørfra. Særlig folk fra Gudbrandsdalen valgte å slå seg ned i Hamarøy, de fleste av dem i Skillvassbakk. Blant disse "innvandrerne" var Knut Hamsun, som sammen med resten av familien kom til Hamsund i 1862.


Den teknologiske utviklinga
Den teknologiske utviklinga fra midten av 1800-tallet og utover førte etter hvert til en sterk omlegging innenfor næringslivet i Hamarøy. Ny teknikk førte til arbeidsbesparende prosesser i landbruk som fiske. Utviklinga krevde en økt spesialisering innenfor de ulike yrkene. "Fiskarbonden" forsvant og ble erstattet av mer spesialiserte grupper også innenfor primærnæringene. Det kom ei økt satsing på det "rene" jordbruket med en rekke bruksutbygginger utover 1960 - og 70-tallet.
Det kom etter hvert en del arbeidsplasser for kvinner, som tradisjonelt "bare" hadde vært regnet som hjemmeværende husmødre. De første var kanskje "telegrafen", men senere kom flere kvinnearbeidsplasser innenfor helsevesen, butikker, kontor og lignende.

 

Befolkningsutvikling
Selv om antallet arbeidsplasser økte, klarte Hamarøy ikke å holde tritt med befolkningøkninga, og fraflytting ble et årvisst fenomen. I etterkrigstida har folketallet gått jevnt nedover, og den sterkeste nedgangen har vært etter 1960. Dette skyldes nok, som ellers i samfunnet, stadig økende urbanisering.
Utviklingen i folketallet gikk til å begynne med ganske sakte, og først etter 1800 ble det "fart" i befolknings-økningen i Hamarøy, noe denne tabellen viser:
 

Utvikling i folketallet
År 1567 530 personer *
År 1665 1000 personer *
År 1801 1413 personer
År 1901 3251 personer
År 2001 1932 personer

*)For 1567 og 1665 er folketallet beregnet etter antall husstander. For de øvrige er folketallet angitt etter folketellinger og statistikk (2001).

Visjon

Hamarøy kommunestyre har vedtatt visjon for kommunen slik:

Æventyrlandet.
Hamarøy kommune skal være et samfunn i utvikling - basert på opplevelse, fellesskap og trivsel.

Visjon og kommunevåpen

 

Kommunevåpen

splash-op010-svg.svgnorsk_samisk-samlet.png
Hamarøy kommunes våpen symboliserer ei gaupe. Kommunevåpenet ble godkjent i statsråd den 19.februar 1982. Valg av motiv ble gjort etter en del arbeid med alternativer i kommunestyret den 12.februar 1981.

I vedtaket står det blant annet: 
Hamarøy kommunes våpen blir: I blått en stående sølv gaupe. 
Hamarøy kommues flagg blir: I blått en stående hvit gaupe. 

Ideen til kommunevåpenet hadde kommunens administrasjon, og da særlig Gunnar Strand, daværende rådmann. Valget av gaupa hadde spesielt sin bakgrunn i at dette dyret er vanlig i Hamarøys fauna. Tegningene av gaupa ble laget av Hamarøyværingen Asbjørn Mathiassen, og tilfredsstiller de svært strenge heraldiske krav som stilles til slike symboler. Blant annet har riksarkivet uttalt seg underveis og i forkant av den endelige godkjenningen. Blant annet ble det stilt krav til at gaupa, som et rovdyr, måtte bli framstilt som vilt og farlig. 

I forskriften til bruk av våpenet heter det blant annet:....det kan bare brukes av administrasjon og institusjoner under utøvelse av kommunal myndighet og til dekorasjon. Annen bruk er bare mulig etter særskilt tillatelse.