Røtter og føtter

Kristin (35) og Torfinn Høivaag (40) flyttet fra bystresset og tilbake til røttene. Her har de det meste i gangavstand, inklusive poteter til 50 øre kiloen.

Familien Høivaag flyttet tilbake til røttene
Kristin (35) og Torfinn Høivaag (40) flyttet fra bystresset og tilbake til røttene. Her har de det meste i gangavstand, inklusive poteter til 50 øre kiloen.
 
- Vi lar for det meste bilen stå. Man har en helt annen nærhet til ting på bygda, sier ekteparet, og snakker i dobbel forstand.
 
Enten det er butikk og idrettshall eller familie og natur, er veien kort. I dag står sekkene pakket klare til telttur.
 
De kommer begge fra Hamarøy, men tilbrakte mange år med utdannelse og jobb i ulike byer før de vendte hjem.
  
- Vi hadde fått vårt første barn, og behovene endret seg. Vi kunne ikke delta på typiske bytilbud på samme måte som før, og å bo nært familien ble viktig, sier Kristin.
  
- På slutten kjente jeg at jeg begynte å bli plaget av bystresset. Å stå i kø, trengselen i rulletrappene, slitet for å finneparkeringsplass – det irriterte meg, supplerer Torfinn.
 
Billig
 
Etter de fikk eldstejenta Sara (7) har Maia (5) og Ask (2) kommet til.
  
- Vi jobber begge redusert for å få mer tid til dem. Det ville vi ikke hatt råd til i en by. Boligprisene, og det faktum at vi kanskje måtte hatt to biler ville gjort det umulig, forteller de.
 
I dag bor familien Høivaag i et lyst og romslig hus sentralt på Hamarøy. Tomta fikk de gratis av kommunen. Et kort stykke unna hjemmet har de en jordlapp hvor de dyrker sine egne poteter. Torfinn har beregnet at de betaler 50 øre kiloen for dem.
  
- Det er en myte at ting er dyrt på landet. For eksempel er det ekstremt mye billigere å delta i lag og foreninger, sier han, og forteller om gode minner fra svømming, ski, ungdomsklubb og fotball i barne- og ungdomstiden. Kristin nikker gjenkjennende.
 
I dag er familien engasjert i innebandy, klatring, allidrett, barneidrett og fotball.

Dugnadsånd
 
Innebandyklubben er det Torfinn som står bak.
 
- Det er greiere å realisere ting på bygda enn i byen – man vet hvem man skal snakke med, og alle er med på å dra lasset. Det gjør det enkelt å bidra på en positiv måte, sier han.
 
Paret mener at den typiske hamarøyværingen er en det er lett å be med på ting, og som er lett å engasjere.
 
- Når vi har dugnader er det sjeldent at folk ikke stiller opp, forteller Kristin.
 
- Det er noen som har sagt at på bygda er man produsenter, mens i byen er man konsumenter. Jeg tror det er mye sant i det; her skaper man tilbudene sine selv, sier Torfinn, og peker på at han føler et helt annet ansvar for omgivelsene sine på Hamarøy enn da han bodde i byen. 
   
- Og så tar vi ansvar for hverandre. Er vi i lysløypa, er det trygt å etterlate ungene sammen med noen andre i akebakken, mens vi voksne tar oss en runde i løypa, forteller Kristin. Torfinn fortsetter:
  
- Ei dame sa engang til meg at Hamarøy er et sted hvor alle sier ”hei” til hverandre, uansett hvor godt man kjenner hverandre. Jeg liker å tro at det er sant.
 
 
 
Tekst og foto, Karianne Sørgård Olsen
 
 
 


  • Oppdatert av Sverre T Olsen
  • Sist oppdatert den 30.11.2015