Appell ved Vegar Bæhr
Giitu bovdejumi ovddas! Takk for invitasjonen!
Jeg er litt spent, men ført og fremst stolt over å bli bedt om å si noen ord her i dag. Er det noen av dere unger som vet hvorfor den samiske nasjonaldagen, Sámi álbmotbeaivi, feires akkurat i dag, den 6. februar? Ja, i dag er dagen da samer fra hele Sameland for aller første gang samlet seg til et eget samemøte. Det skjedde i Trondheim for over hundre år siden, og det var en kjempetøff dame som het Elsa som kom på ideen og som fikk med seg flere til å hjelpe seg med å holde møtet.
Det som ble diskutert mest på møtet var hva som kunne gjøres for at samer som hadde rein kunne få fortsette å drive med dette, og hva som kunne gjøres for at barna deres skulle få ha samisk som skolespråk. På møtet forsøkte man også å bli enige om hvordan samene kunne stå sammen om sine saker i framtiden. Jeg har forresten en datter som har bursdag i dag. Er det noen av dere som tør gjette på hva hun heter? Ja, hun heter også Elsa.
Selv heter jeg Vegar, og er vokst opp ved en fjord, litt lenger nord enn her. Foreldrene mine er samer, men kan veldig lite samisk og vi snakket derfor alltid norsk hjemme da jeg var barn. Sånn hadde det blitt fordi de som bestemte i Norge i gamle dager ikke ville at man skulle lære samisk til barna. De som bestemte den gangen mente at det var best om folk tenkte og snakket likt, og levde som dem. Det var derfor mange som ikke kunne være seg selv, fordi de ikke fikk lov.
I dag har det heldigvis blitt bedre. Nå kan du få være seg selv, uansett hvem du er eller hvor du kommer fra. Vi har også forstått at det går fint an å være flere ting, for eksempel litt av det ene og litt av det andre, eller alt samtidig. Alle behøver ikke å være likedan, men vi er alle like mye verdt. Det er viktig for oss her i Hábmer, i Hamarøy, og det vet jeg at dere er opptatt av her på Badjesijda skåvllå, på Oppeid skole.
Da jeg ble født fantes ikke Sámi álbmotbeaivi-feiringen. Det begynte man med da jeg var barn. Jeg har blitt kjempeglad i 6. februar og det er viktig for meg at alle som har lyst-skal få være med på å feire dagen. Dere skulle bare visst hvor stolt jeg er over at så mange vil løfte fram det samiske i dag, og hvor glad jeg er for at det samiske flagget kan heises høyt. Slik har vi ikke alltid hatt det.
På skolen der jeg vokste opp fikk jeg etter hvert mulighet til å lære meg litt samisk. Jeg har også funnet andre plasser å lære språket, og blir stadig litt bedre. Ungene mine har blitt mye flinkere enn meg og nå kan jeg snakke samisk med dem hver eneste dag. Det er jeg kjempetakknemlig for!
Det er samisk som er språket i hjertet mitt. Når jeg snakker samisk, så er det akkurat som om jeg forvandles. Som om jeg blir til den jeg egentlig er. Jeg har liksom fått tilbake noe som hele tiden tilhørte meg. Slik føltes det da jeg som ungdom fikk meg min første samekofte. Slik føltes det også da jeg ble voksen og kunne ta vårt gamle familileetternavn tilbake.
Navnet ble byttet bort i gamle dager dengang reglene var slik at man måtte ha et norsk navn for å lov til å eie en plass å dyrke poteter eller dyrke mat til dyrene sine. Jeg har tatt tilbake noe som er mitt, og jeg kan være den som det er meningen at jeg skal være. Det skulle alle i hele verden ha fått lov til.
I dag skal det samiske feires, og dagen den har vi i lag! Visste dere forresten at her i fylket vårt, så har vi faktisk fem ulike samiske språk. Jeg avslutter nå med å gratulere dere på det språket som fortsatt er i daglig bruk i vår vakre kommune: - Vuorbbe sáme álmmukbiejvijn gájka!
